Motstandssveising: Brukes til sveising av tynne metalldeler. Arbeidsstykket klemmes fast mellom to elektroder, og en stor strøm påføres for å smelte kontaktflatene til elektrodene, slik oppnås sveising gjennom oppvarming av arbeidsstykkets motstand. Arbeidsstykket er utsatt for deformasjon. Motstandssveising skjøtes fra begge sider, mens lasersveising bare skjøtes fra én side. Elektrodene som brukes i motstandssveising krever hyppig vedlikehold for å fjerne oksider og metall som fester seg til arbeidsstykket. Lasersveising av tynne metalloverflateskjøter innebærer ikke kontakt med arbeidsstykket, og strålen kan trenge inn i områder som er vanskelige å nå med konvensjonell sveising. Den tilbyr også raskere sveisehastigheter.
Argonbuesveising: Bruker ikke-forbrukbare elektroder og beskyttelsesgass. Det brukes ofte til å sveise tynne arbeidsstykker, men sveisehastigheten er langsommere, og varmetilførselen er mye større enn lasersveising, noe som gjør den utsatt for deformasjon.
Plasmabuesveising: Ligner på argonbuesveising, men brenneren produserer en komprimert lysbue for å øke lysbuetemperaturen og energitettheten. Den er raskere og har større penetrasjonsdybde enn argonbuesveising, men mindre enn lasersveising.
Elektronstrålesveising: Bruker en stråle av akselererte elektroner med høy-energi-tetthet for å påvirke arbeidsstykket, og genererer enorm varme innenfor et lite område på arbeidsstykkets overflate, og skaper en "nøkkelhull"-effekt, og oppnår dermed dyp penetrasjonssveising. De største ulempene med elektronstrålesveising er behovet for et høyvakuummiljø for å forhindre elektronspredning, komplekst utstyr, begrensninger på størrelsen og formen på arbeidsstykket på grunn av vakuumkammeret, og strenge krav til arbeidsstykkets monteringskvalitet. Mens ikke-vakuumelektronstrålesveising kan utføres, påvirker dårlig fokusering på grunn av elektronspredning resultatene. Elektronstrålesveising gir også problemer med magnetisk avbøyning og røntgenstråler. Fordi elektroner er ladet, påvirkes de av magnetfeltavbøyning, og krever derfor avmagnetisering av arbeidsstykket før sveising. Røntgenstråler er spesielt sterke under høyt trykk, noe som krever operatørbeskyttelse. Lasersveising krever derimot ikke et vakuumkammer eller for{11}}avmagnetisering av arbeidsstykket. Den kan utføres i atmosfæren og har ikke problemer med røntgenbeskyttelse, noe som muliggjør nettbasert drift innenfor en produksjonslinje og sveising av magnetiske materialer.
